Jeg tror det som best beskriver denne dagen er følelsesladet.
Våknet opp i dag, fortsatt kvalm og med bankende hodepine, men ikke søren om jeg skulle kaste inn håndkle og melde meg syk i dag nei, for dette var min nest siste tirsdag i 0-3 avdelingen og det hadde jeg ikke tenkt til å gå glipp av. I tillegg skulle vi ha avslutning med sang, god mat og masse foreldre etter jobben, så jeg ville ikke gå glipp av det heller.
Dagen startet fantastisk, storkoste meg i sola i hele dag med gullungene mine og har gjort masse morsomt. Jeg har spilt troll, monster, tiger og diverse andre skremmerier. Jeg har bygd sandslott, jeg har syklet på trehjulssykkel, jeg har husket, jeg har ledd så mye at jeg har begynt å gråte og jeg har bare rett og slett storkost meg. Så når jeg var ferdig kl halv 5, så var det bare å skifte klær til noe litt flottere og gå over til andre siden av bygget for å starte moroa. Startet med felles matbord der alle familiene hadde tatt med en rett med mat hver og man kunne velge og vrake, dette var ingen enkel jobb, for her var det mye godt ! Jeg og Nilmini slo oss ned sammen med Elisabeth og familien og satt her å skravlet og overspiste. Så kl 18 var det klart for synging. Barna var utrolig flinke og vi voksne storkoste oss vi også. Så kom sermoniene for barna som skal gå over i småskolen, til storskolen og ut av storskolen. Vi kan jo mildt sagt si at jeg og Elisabeth hadde litt fuktige øyne da “våre unger” hoppet over bekken som representerte steget fra barnehage til skole, flottere gjeng med unger skal man lete lenge etter !
Etter at sermoniene var over så begynte det å regne og jeg skulle jo kose meg med å sykle hjem, så jeg spente fast veska og syklet avgårde i kort kjole og shorts, dette ble mildt sagt litt kaldt da det 30 sekunder etter at jeg syklet fra jobben, begynte å pøssregne. Halvveis på veien stoppet jeg litt på et av mine tilfluktssteder fra jeg var liten, “steinrøysa” som jeg så fint kalte stedet da, får meg alltid i bedre humør. Og mens jeg satt der, klissvåt og hørte på pøssregnet med øynene igjen så fikk jeg egentlig lyst til å legge meg ned der og sove der i natt i stedet for å dra hjem, det er hvor lite jeg liker å være her hjemme for tiden.
Missforstå meg ikke, jeg er da glad i foreldrene mine og jeg elsker huset og området jeg har vokst opp på, men jeg er bare så utrolig lei den følelsen jeg får hver gang jeg kommer inn døra, jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare den. En del av den følelsen er nok ensomhet. Jeg har verdens kuleste lillebror som jeg kan gjøre det meste med, men det er bare ikke alltid nok, og det er i grunnen ikke så mange å snakke med i det huset her. Lenge leve internett !
En stor del av følelsene mine er frustrasjon og irritasjon også, for hver gang jeg blir snakket til her, blir det til mas i hodet mitt, selv om det kanskje ikke er regnet sånn, og jeg savner å ha privatliv, er ikke så mye av det her i huset… Så jeg kan nesten ikke få forklart hvor mye jeg ser frem til jeg flytter til Oslo ! Under 2 måneder igjen nå !
